Les originalartikkelen på Fotballtreneren.no 

La meg starte med konklusjonen: Utviklingsarbeidet i norsk fotball har aldri vært viktigere enn i tiden som følger etter korona. 

Koronaviruset og tiltakene for å stoppe spredningen av det, har kastet noen mørke skygger over hele verdenssamfunnet. Skyggene traff, helt uunngåelig, også norsk fotball. Dette har ført til ektefølt bekymring for fotballens framtid - på flere nivåer. På spillerutviklingens vegne er jeg imidlertid mer bekymret for vår egen evne til å møte skyggene med flomlys, enn for effekten av den treningspausen som viruset påtvang oss.

Opptur før korona!

Normalsituasjonen for spillerutviklingsarbeidet i norsk fotball har vært en sammenhengende kontinuerlig framgang de siste fire årene. Resultatene vi har hatt med de aldersbestemte landslagene har vært fremragende. Norge har avansert fra 29. til 8. plass på den samlede UEFA-rankingen for U17 og U19. Vi har vist for oss selv at vi sammen er i stand til å utvikle unge fotballspillere som kan hevde seg internasjonalt. Salgsinntektene for klubbutviklede norske spillere har økt og vesentlig flere norske spillere enn for bare to år siden spiller nå i Europas 10 beste ligaer.
  I samme periode som spillerutviklingsarbeidet har dokumentert betydelig økt konkurransekraft, så har seniornivået stått dønn i ro. Til tross for at vi for to år siden hadde både Rosenborg og Sarpsborg 08 i gruppespill i E-cup, har den samlede poengfangsten i internasjonale klubbturneringer vært et stykke fra jackpot. 

Årsakene til framgangen

Det er et gledelig faktum at framgangen i norsk spillerutvikling ikke er kommet som lyn fra klar himmel. Den kan spores som en konsekvens av bedre arbeidsprosesser i både krets, forbund og sist, men ikke minst, som følge av en vesentlig forbedret treningsprosess i toppklubbenes akademier. Akademiklassifiseringen har spilt en avgjørende rolle som driver for denne bevegelsen.

Det har samtidig – og på flere nivå – vært rettet en betydelig fokusert innsats mot kvalitet i utdannelsen av norske fotballspillere. Gjennom kvalitetsklubb har NFF bidratt til å skape bedre klubbstrukturer i breddefotballen.  Dette har virket positivt. Gjennom landslagsskolen har den tiltaksbaserte påvirkningen i kretsregi blitt løftet flere hakk. Systemarbeidet rundt landslagene er vesentlig forbedret. Toppklubbene har investert flere titalls millioner i utviklingsarbeid - hver. I dag er det vanlig at det jobber 8-10 personer på heltid med spillerutvikling i toppklubbene. Det var ikke tilfelle for bare 4-5 år siden. Det er etablert nasjonale serier som har gitt aldersjevnbyrdig matching på nasjonalt nivå. Det første kullet som spilte nasjonale serier var spillere født 1999. Så ble det heller ikke 95-, 96-, 97- eller 98-kullet som spilte seg til de internasjonale mesterskapene på aldersbestemt nivå. Det gjorde man med spillere født 1999, 2000 og 2001.

Å forklare framgangen for norsk spillerutvikling kan ikke gjøres ved endimensjonale modeller. Men summen og samspillet mellom innsatsfaktorene kan det. Det at betydningen av kvalitet gjennom hele utviklingsløpetforsterkes ytterligere og at samhandlingen mellom de arenaene spillerne forflytter seg mellom i løpet av utviklingsløpet sitt er godt. Det er avgjørende for fortsatt framgang og fremtiden til norsk fotball - også på seniornivå.

Spillerutvikling under koronaens skygge

Da koronaviruset kastet sine skygger over Norge, lammet det samfunnet på mange områder - også spillerutviklingsarbeidet. Toppklubbene – med få unntak - permitterte da sine akademitrenere, aktiviteten til landslagsskolen til NFF ble lagt steindød, med den konsekvens at trener- og spillerutviklerne i kretsene heller ikke fikk møte på jobb. I bredden av norsk fotball har kanselleringen av alle vår- og sommerturneringene ikke bare frarøvet spillerne en aktivitet, men også frarøvet mange klubber driftskritiske inntekter - inntekter som er helt nødvendige for å gi et grunnleggende aktivitetstilbud og et tilstrekkelig godt spillerutviklingstilbud. Og samtidig som UEFA forståelig nok kansellerte aldersbestemte internasjonale kvalikkamper kunne morgendagens fremtidige eliteseriespillere, som på dette tidspunkt kun bedrev egentrening, lese i VG at alle tre nasjonale serier, som de så fram til mens de ensomt pushet seg alene på trening, nå var avlyst. Snakk om motivasjonsboost.

En bekymringsmelding

Når du skal nøytralisere skyggene koronaen har kastet over norsk fotball nytter det ikke å argumentere med at du trenger en pære på 1200 Watt, dersom du lar være å betale strømregningen. Da er det bedre å klare seg med 900 watt i pæra og samtidig sikre kraftforsyningen. Alternativet blir fort en periode hvor det blir helt bekmørkt. Den observante leser har selvsagt skjønt at styrken i lyspæra er et bilde på a-lagenes kortsiktige prestasjonskraft og at kraftforsyningen representerer spillerutviklingen. Akkurat nå er jeg på hele norsk fotballs vegne livredd for at den kortsiktige tenkningen som har kjennetegnet seniorfotballen skal få fortrenge de mer langsiktige strategiene som har virket positivt for spillerutviklingsarbeidet. Dette til tross for at resultatutviklingen innenfor de to områdene de siste årene mer enn antyder at tilfellet burde vært motsatt. Godt utviklingsarbeid vil alltid være en forutsetning for senere prestasjoner og resultater på seniornivå.

Viktigheten av å tenke lengre enn kort

Ser man til to av den resultatavhengige profesjonelle fotballens mestvinnende managere, nemlig Sir Alex Fergusson og José Mourinho, finner man tydelige spor av en evne til å ha flere tanker i hodet samtidig, nettopp for å lykkes best mulig på sikt. Også på relativt kort sikt, som managertilværelsen på den europeiske scenen åpenbart avkrever. 

Da Anita Elberse, professor ved Harvard Business School, presenterte lederskapsfilosofien til Sir Alex Fergusson var regel nr. 1: «Start med akademiet». Regel nr. 1. Ikke nr. 4 eller 8.
  «Sir Alex says his first order of business was bringing in young players and building a youth system that could sustain the club for years, rather than signing players for short-gain success.», kan man lese i rapporten hennes.

José Mourinho ble en gang intervjuet om et laguttak det var stor usikkerhet rundt. «Du stiller vel med det laget du tror har størst sjanse til å vinne kampen på søndag», slo journalisten mer eller mindre fast. «Nei» svarte Mourinho. «På søndag stiller jeg med det laget jeg tror gir oss flest poeng gjennom sesongen». 
  Presiseringen er brilliant. For de beste lederne forstår at det som kan virke opplagt på kort sikt ikke nødvendigvis er det som sikrer deg framtidig konkurransekraft og gjør deg mer robust, på litt lengre sikt.

Dersom vi nå tenker oss at sesongen vi snakker om for norsk fotball samlet sett er perioden 2020-2026. Hvilke prioriteringer må vi gjøre i dag for å sikre oss at vi har flest mulig poeng - ved utgangen av 2026?

Og hva hvis resultatene vi er ute etter er:

• Robuste toppklubber
• Flere salgbare spillere som kan gi økonomisk gevinst
• Konkurransekraft i internasjonale konkurranser. (Klubb og landslag)

Hvilke prioriteringer krever dette da i dag? Strategiene som var satt i spill i spillerutviklingssegmentet hadde akkurat begynt å virke. Det kommer til å være avgjørende for norsk seniorfotballs konkurransekraft og en samlet norsk fotballøkonomi i 2026, at vi ikke tillater at disse strategiene nå svekkes. Punktum.

Å kjøpe utenlandske spillere har aldri vært dyrere

Vi må stadig holde blikket rettet mot hvordan vi kan fortsette å styrke vår konkurransekraft og bygge robuste utviklingsmiljøer. Dette har i den kapitalt utfordrende situasjonen mange nå opplever, også en rent økonomisk beveggrunn.
  Det faktum at den norske kronen har svekket seg 35% mot Euro gjør at det i dag koster 35% mer å kjøpe tilsvarende kvalitet av utenlandske spillere enn tilfellet var for fire år siden. Det samme forholdet gjør samtidig at det å utvikle en norsk spiller som kan selges til Euromarkedet, er 35% mer lønnsomt enn tilfellet var for fire år siden. Dette forutsatt at inntektene fra salg re-investeres i et norsk marked.
  Dersom avkastningen re-investeres i et norsk marked har det å utvikle norske spillere til et internasjonalt nivå aldri vært mer lønnsomt enn tilfellet er i dag. 

Samhandling og råskap – nok en gang!

Den dyreste investeringen man kan gjøre i utviklingsarbeidet er å bygge opp noe som kun tilsynelatende er godt nok, men egentlig ikke holder tilstrekkelig kvalitet.

Vi har skaffet oss erfaring i den nære historien som tilsier at vi nå vet mer (har oppdaterte referanser) rundt hva som skal til for å nå den internasjonale arenaen, med et norsk utgangspunkt. Vi har norske spillere som presterer og som har vist oss hva det å trene mye, trene bra og trene riktig faktisk betyr. Og det er ikke lite. Vi har samtidig etablert arenaer gjennom referanseseminarer, hvor trenerne får direkte oppdatering på hvor lista ligger på det internasjonale nivået de jobber med å utvikle spillere til. Dette må fortsette. Det må gjentas til det kjedsommelige at referanser er ferskvare. Det å vite hva som er godt nok, til forskjell fra noe som ser bra ut. Det er avgjørende kunnskap og kompetanse for alle trenere som jobber med spillerutvikling. De strategiene som har vært satt i spill rundt kunnskap og kompetanse, har sammen med de organisatoriske grepene beskrevet under overskriften «årsakene til framgangen», vært helt essensielle for å sikre kraftforsyningen. 

Ett helt grunnleggende perspektiv å ha med seg er derfor å sikre at vi ikke unødvendig bremser eller i verste fall reverserer de virkemidlene som har bidratt til den sårt tiltrengte framgangen vi har sett de siste årene. Forhåpentligvis vil mange nok reflektere seg fram til at det kan være klokt å forsterke de strategiene som har hatt en dokumentert effekt.

Den norske modellen

Akademiklassifiseringen har bidratt til at relativt mange toppklubber har etablert utviklingsstrukturer som enten holder eller er i ferd med å etablere adekvat standard sammenlignet med andre europeiske nasjoner. Vårt konkurransefortrinn kan være at vi har flere gode nok miljøer enn sammenlignbare nasjoner. Tabellen fra 21st Club viser hvor mange av landslagsspillerne i en nasjon som kommer fra de respektive landenes tre fremste akademier.  

FIGUR 1: Tabellen fra 21st Club viser hvor mange av landslagsspillerne i en nasjon som kommer fra de respektive landenes tre fremste akademier.

I Norge er det geografiske forhold som er av en slik karakter at det er vanskeligere å se for seg en konsentrasjon av talenter i så få klubber som tilfellet er i andre sammenlignbare nasjoner. Vi bor i et langstrakt land, og vi er derfor avhengige av at det både i nord, sør, øst og vest gis et utviklingstilbud som reelt sett gir drømmen en sjanse. 
  For å kunne si at vi gjør dette trenger vi kvalitet i hele næringskjeden. Vi trenger gode lokale grasrotklubber som sikrer alle en relevant grunnskole, vi trenger en regional struktur i landslagsskolen som sikrer tilpasset opplæring på en arena for de som ferdighetsmessig er kommet lenger. Vi trenger toppklubber som sikrer at kvaliteten i deres akademier ikke bare er tilsynelatende bra, men reelt sett fullt ut konkurransedyktige med andre nasjoners akademier. Det er det som vil drive økonomien og seniorprestasjonene på litt lengre sikt. Vi trenger landslag som jevnlig spiller mesterskap, slik at spillerne både får relevant internasjonal erfaring og samtidig gir det et utstillingsvindu som øker verdien på norske spillere.

For å få til alt dette trenger vi selvsagt også en struktur for trenerutdanning som sikrer at alle jobber med utgangspunkt i oppdaterte internasjonale referanser på det alderstrinnet og det nivået de er trenere. Og vi trenger at DU, som en engasjert fagmann på fotball og helt uavhengig av hvor i strukturen du er trener, forbereder deg godt, sikrer et høyt antall repetisjoner av rette aksjoner og coacher bra på hver eneste økt. Alt dette er kritiske ingredienser i gjenerobringen av den nye normalen - nemlig stødig framgang for norsk spillerutvikling.

Nå har vi siden 12. mars vi vist at vi kan være flinke til å holde avstand. Nå skal vi raskest mulig tette avstanden til våre nærmeste konkurrenter. Det innebærer at hver og en av oss gjør alt vi kan for å bringe fotballen så raskt som mulig tilbake til fremtiden.