Skjebnekampen han ikke skulle spilt

Skrevet av: Knut Espen Svegaarden

6. desember

At Dagfinn Enerly skulle dominere overskriftene da Start tapte seriegullet og Vålerenga vant det 170 kilometer lengre nord, at fotballkarrieren til hedersmannen og tobarnsfaren der og da skulle stoppe, det er fortsatt uvirkelig å tenke på den dag i dag.

Ingen ting var egentlig til å tro. Og når historien skulle fortelles, som Dagfinn Enerly har gjort mange ganger, så fortalte han meg den tankevekkende setningen:

“Jeg skulle egentlig ikke spille den kampen…”

Men det gjorde han. Som kaptein for Fredrikstad FK følte han et bestemt ansvar. Fornuften forsvant i ansvaret, og Dagfinn Enerly ombestemte seg, meldte seg kampklar, fortalte trenerne Knut Torbjørn Eggen og Drillo at han stilte opp for laget, så fikk han heller gå av hvis FFK hadde kontroll på sin egen skjebne.

Det var kona, Mona, som ikke ville at mannen skulle reise til Kristiansand. Hun hadde en dårlig følelse.

“Kan du ikke bli hjemme, du er jo ikke frisk.” Og: "Tvillingene fyller to år i morgen.”

Sånn startet den skjebnesvangre dagen i 2005 for Dagfinn Enerly. Han som hadde stått på for alle han hadde spilt for, sammen med storebrødrene Steinar og Espen, først i barndomsklubben Grei fra Grorud, så i Skeid, der Dagfinn var så god at han fikk sin debut på A-landslaget. Etter Skeid ble Dagfinn sin egen herre, dro til Moss, var en suksess, og ble hentet til Rosenborg før 2001-sesongen.

Han fikk med seg tre seriegull, og vant cupen uten å spille finalen i 2003. Men Dagfinn Enerly følte at han spilte for få minutter for de “evige” seriemesterne, selv om han fikk sin andre og siste A-landskamp mens han var i Trondheim. Og da telefonen fra Knut Torbjørn Eggen kom om å spille for Fredrikstad, sa familien (nå på fire, kona Mona og tvillingjentene Mia og Amanda) ja til et nytt opphold i Østfold, der de trivdes så godt da Dagfinn spilte for Moss.

Dagfinn kom midt i 2004-sesongen. I 2005 ble han utnevnt til lagkaptein, og FFK slet, nærmet seg nedrykk, lå der nede det meste av sesongen. Og selv om Enerly hadde meldt seg syk før den avgjørende kampen mot Start i Kristiansand, hadde han dårlig samvittighet.

FFK sto i fare for å rykke ned. Han var kaptein for skuta.

Var han så syk da, egentlig?

Dagfinn Enerly ringte Knut Torbjørn Eggen. Kanskje de kunne gå en tur, kjenne litt på det? Drillo ble også med. Så da gikk de der da, pratet om ansvar og om hvor viktig Dagfinn var for laget, for miljøet. Og nedrykk…

“Okay da, jeg blir med,” sa Dagfinn Enerly. 

Så de reiste, til Kristiansand, med buss, Drillo og Eggen junior, og Dagfinn Enerly.

Influensaen fikk vike i 90 minutter for å holde FFK i Eliteserien.

Men vel fremme i Kristiansand var Enerly fortsatt usikker på formen. Han snakket med Eggen, de jogget litt sammen. Treneren lurte på om Dagfikk kunne prøve, bare litt, bare fem minutter? Eller et kvarter. Kanskje han klarte en halvtime, Eggen var litt desperat, FFK og han trengte ikke et nedrykk akkurat nå som klubben hadde rykket opp to divisjoner på to år.

Enerly kjente seg med ett litt bedre. Han nikket til Eggen som å si “jeg er klar” - og så gikk han i garderoben på gamle Kristiansand stadion for å forberede seg til sin siste kamp i karrieren.

Dagfinn Enerly visste det bare ikke selv.

En av mange spesielle ting i historien fra denne fatale oktoberdagen i 2005, er at Dagfinn Enerly aldri var i eget felt på dødballer mot. Han var ikke stor, ingen god hodespiller. Så i de fleste tilfeller var han den som sto igjen ved midtstreken på cornere mot.

Men akkurat denne dagen jogget beina hans ned i eget forsvar.

Den dag i dag kan han ikke forklare hvorfor han gjorde det.

Corneren kom, fra Alex Valencia på Start, det ble en duell, spillere falt oppå hverandre, ballen ble til slutt klarert av en FFK-spiller.

Så blåste dommer Per Ivar Staberg.

For én spiller lå igjen inne i FFKs 16-meter - og han rørte seg ikke.

Ingen ting rørte seg. Det ble helt stille.

Så kom båren.

—-

En periode kunne Dagfinn Enerly kun lee på øyelokkene.

Han trodde han skulle dø.

Tvillingene fylte to år dagen etter ulykken, Dagfinn ville ikke se dem, ville ingen ting.

Han tenkte: “Dette orker jeg ikke mer.”

Så kom redningen, Mona nektet å gi slipp på mannen sin og det de hadde. Og sammen har de gått en lang og kronglete vei de siste 20 årene.

Dagfinn Enerly har aldri bebreidet noen, verken spilleren som falt oppå ham, eller motspillere i feltet – eller noe som helst.

Det var bare snakk om den maksimale uflaksen, være feil mann på feil sted til feil tid.

Et år og 13 dager senere satt Dagfinn Enerly på Ullevaal stadion, ikke Ullevål sykehus, og så Fredrikstad vinne cupen. Han var med på æresrunden, pokalen til FFK var også litt hans, selv om kapteinen nå het John Anders Bjørkøy.

Drakten med nummer 8 på ryggen er fredet i FFK.

Dagfinn Enerly vil alltid være en del av Fredrikstad Fotballklubbs historie.

Selv om den er vond.